| dc.description.abstract | Denne rapporten beskriver funn av muse- og rottegifter (antikoagulerende rodenticider, forkortet AR) i leverprøver fra 254 norske viltlevende rovdyr. Prøvematerialet ble innsamlet i perioden 1997-2017, med hovedtyngde av materiale fra perioden 2011- 2016. De 254 dyrene fordelte seg på 37 ulver, 48 gauper, 45 jerver, 51 rødrever, 23 fjellrever og 50 villminker, av ulik alder og kjønn og fra hele landet. Dyrene i studien var hovedsakelig felte (ordinær jakt, skadefelling) eller trafikkdrepte, og dermed presumtivt friske, men det foreligger i liten grad Det ble påvist spor av AR i 67 % (169/254) av dyrene. Hos rødrev hadde 100 % (51/51) av individene spor av AR i leveren. Totalkonsentrasjonen, sum av alle AR over kvantifiseringsgrensen (LOQ), var generelt lav, med gjennomsnittlig 41,0 ng/g og median 7,0 ng/g AR i lever. Rødrev skilte seg ut fra de andre artene ved å ha en betydelig høyere gjennomsnittlig totalkonsentrasjon av AR (79,0 ng/g), og de høyeste totalkonsentrasjonene ble funnet hos rødrev i Oslo. Det ble påvist mellom en og syv (median to) ulike AR i de positive dyrene. Brodifakum ble påvist hos 55 % (93/169) av de positive dyrene og hos hele 84 % (43/51) av rødrevene. Bromadialon ble påvist hos totalt 53 % (90/169) av de positive dyrene og hos 78 % av rødrevene (40/51). Det forventes å være store arts- og individforskjeller i følsomhet for ulike AR, men det er lite kunnskap om sammenheng mellom leverkonsentrasjoner av AR og biologiske og kliniske effekter. Det er angitt at totalkonsentrasjon av AR >100 ng/g våtvekt i lever kan være forenlig med kliniske symptomer hos rovfugl og 6 % av rovdyrene i denne rapporten oversteg dette nivået. Det er også angitt at totalkonsentrasjon av AR >200 ng/g våtvekt i lever kan være forenlig med forgiftning, og enkelte rødrev i denne rapporten hadde leverkonsentrasjon på dette nivået. Selv om de fleste leverkonsentrasjonene beskrevet i denne rapporten er godt under slike nivåer, kan biologiske og subkliniske effekter likevel ikke utelukkes. Rovdyr kan eksponeres ved å spise AR i sin opprinnelige form, men dette vurderes som mindre sannsynlig for de inkluderte artene. En indirekte, og dermed utilsiktet, eksponering for AR kan skje ved at rovdyrene spiser smågnagere som er døde eller svekket etter inntak av AR, eller via bioakkumulering gjennom næringskjeden. Funn av to eller flere AR hos 49 % (124/254) av rovdyrene indikerer multiple inntak av eksponerte byttedyr over tid, som igjen sannsynliggjør at indirekte eksponering for AR er mest utbredt hos dyrene i studien. Persistens av AR i næringskjeden fører til utstrakt eksponering hos rovdyr og bruken av mindre persistente muse- og rottegifter, såkalt tredje generasjons AR, bør øke på bekostning av de persistente. For å kunne vurdere den relative betydningen av ulike AR i norsk natur er det viktig å kartlegge mengden av ulike AR som brukes i Norge. Det bør etableres et landsdekkende, langsiktig og standardisert overvåkingsprogram for AR i rødrev, som en indikatorart for forekomst og trender for eksponering for AR i norsk natur. helseopplysninger om de undersøkte individene. Leverprøvene ble undersøkt for syv ulike AR (warfarin, kumatetralyl, bromadialon, brodifakum, difenakum, difetialon, flokumafen) med analysemetoden væskekromatografi med massespektrometri (LCMS). | |
